Verdens beste mamma: Om å ta applaus i hverdagen

21. april 2017 CecilieTS 2017, Effektiv kommunikasjon, Feedback, Forside, Gjennomslagskraft, Kommunikasjon, Kronikk, Ledelse, Lytteliv, Lytting, Personlig kommunikasjon, Selvledelse, Tilstedeværelse Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , 2 Comments
Share on Facebook0Share on Google+0Share on LinkedIn7Tweet about this on TwitterEmail this to someonePrint this page

Den herlige, lyse våren er her – og hva passer vel bedre da enn et lyst sinn? Herved benytter jeg anledningen til å jage jante langt av sted, ved å innse at jeg er verdens beste mor. Ja, du leste riktig:

Jeg er intet mindre enn verdens beste mor. Visst gjør jeg mange feil, og visst er det mye jeg ikke får til. Likevel er jeg altså verdens beste mamma, for mine to barn.

Hvor kommer så denne bråkjekke tonen fra? Vel. Den er ikke så bråkjekk, selv om det nok kan tolkes slik ved første øyekast. Det var med stor takknemlighet og en god dose ydmykhet at jeg en helt vanlig hverdag i vinter, endelig tok inn et budskap som mine skatter har gitt meg så mange ganger gjennom årene: «Du er verdens beste mamma».

En småkrøllete, håndskrevet lapp, nydelig pyntet med blomster og hjerter, var det som skulle til. Idet den fant veien ut av en barnehånd og inn i min – akkurat der og da – stoppet min verden helt opp et øyeblikk.

For endelig forsto jeg at for barnet som har skrevet lappen, er dette virkeligheten. Og noe av det aller verste vi kan gjøre mot våre barn – og mot hverandre – er å la være å ta hverandre på alvor.

Hundrevis av lapper og tegninger har jeg fått. Endelig stoppet jeg opp og så ordene, slik de var ment. Endelig nådde betydningen inn.

Endelig fikk jeg følelsen av at jammen er jeg verdens beste mor, for barna mine, fremfor å bli små-rørt og sjarmert og sette hendelsen på kontoen for skjønne barn, uten å ta budskapet på alvor.

Verdens beste mamma. Hvor mange ganger har de sagt det, skrevet det, vist det – uten å få den responsen de fortjener tilbake? Hvor mange ganger har jeg avfeid dem, eller i beste fall jattet med og smilt overbærende over hvor søte de er som gir meg slike lapper?

Å ta hverandre på alvor handler mye om å se hverandre og å akseptere den andres virkelighet. Vi vil jo gjerne det, men hva er det vi ofte gjør? Vi avfeier komplimentene vi får fra våre venner, kolleger eller andre som gir oss velmente, vennlige ord – som våre barn.

I vår trauste kultur er det fortsatt slik at vi skal ikke tro vi er noe, og vi skal i alle fall ikke vise det – om vi skeier ut og er fornøyde med noe vi har fått til.

Men, hvordan kan vi blomstre om vi holder oss selv nede? Hvordan kan barna våre og de andre vi har rundt oss, få springe ut som blomster om våren, om vi selv visner mentalt ved å avvise de komplimentene som kommer vår vei?


Noe av det vanskeligste jeg gjør
i min jobb, er å ta applaus, bokstavelig talt. Jeg får lyst til å se ned i bakken, ta et skritt tilbake og på alle måter avfeie den fine tilbakemeldingen som en god applaus er.

Men hva er det vi gjør, når vi avfeier andres gode ord og handlinger? Vi undergraver budskapet deres.

Når en kollega gir en kompliment for jobben vi gjør, eller når en venn kommenterer at vi kler oss pent – ja, så har de fleste av oss svart med et «uff nei» eller «jeg gjør jo bare jobben min».

Det vi gjør da, er å si oss uenige med den andre personen. Vi kunne like godt sagt rett ut; «du har dårlig dømmekraft og tar helt feil».

Det var da jeg innså dette, at jeg lærte meg å ta applaus: Vis dem som vil oss vel, respekt – ved å ta inn budskapet deres – også når vi selv synes vi kunne yte mer, være en bedre forelder eller på annet vis ikke synes at vi når opp til oss selv.

Nylig tilbrakte jeg noen timer med å trene en drivende dyktig jurist i presentasjonsteknikk. Hun forberedte seg til et faglig innlegg hun skulle holde og som hun gruet seg til.

«Jeg har følelsen av at jeg lurer hele verden og at jeg snart blir avslørt», sa hun, om seg selv og sin kompetanse.

De ordene har jeg hørt mange, mange ganger. Både fra min egen indre stemme og fra mennesker jeg treffer i jobbsammenheng. Mennesker som har fine titler, lyse hoder og som ser ut som om de mestrer alt, viser seg gang på gang usikre og sårbare.

Hvorfor er det slik at vi snakker oss selv ned, når andre snakker oss opp? Hva skal til for at vi alle kan bli flinkere til å ta imot verbal applaus som kommer vår vei, og dermed gi både dem rundt oss og oss selv en lysere dag?
(Konkrete tips kommer under bildene.)

 


Her er noen tips for hvordan vi kan løfte oss selv og andre:

Gi begrunnet tilbakemelding
Bruk det lille ordet «fordi» når et kompliment skal gis. Dersom vi strør om oss med fine ord kan tilbakemeldingen lett virke overfladisk – og til og med lite troverdig.

Dersom vi begrunner vårt utsagn gir det større troverdighet. Dessuten kan det være nyttig for mottakeren å få høre hvorfor du mener vedkommende gjør en god jobb, er en god lytter eller har en fin genser.

Stå fjellstøtt når komplimenter mottas
Vi kan alle oppleve å vakle innvendig, selv om andre er fornøyde med oss. Integritet er viktig og så undervurdert: Skal vi få respekt hos andre, trenger vi å respektere oss selv.

Å avvise en fin tilbakemelding kan dessuten oppleves som at vi avviser den personen som løfter oss og stiller tvil ved hans dømmekraft.

Når vi avviser et kompliment som handler om noe andre synes vi har fått til bra, er det fort gjort å fremstå som nonchalant: «Nei, det jeg leverte var ikke så bra», kan fort bety «innsatsen min var midt på treet, jeg kunne gitt deg mer».

Øvelse gjør mester
Som med det meste her i livet, kan vi trene på våre reaksjonsmønstre. Selv har jeg trent inn et par ordlyder og et kroppsspråk, som jeg tar frem når jeg vakler mentalt, mens andre gir meg fin tilbakemelding.

Neste gang noen kommer med en kompliment; unngå å se ned, avfeie kommentaren og til og med ta et skritt bakover, slik så mange av oss ubevisst gjør i en slik situasjon.

Lim fast bena, rett opp ryggen, frem med haken – og ha et «takk» klar til den som er modig nok til å by på seg selv ved å rose oss andre.

Jeg håper hver eneste far, mor, søster, venn, kollega, datter eller bror som leser dette, heretter løfter andre ved å la seg løfte av andre. At hver enkelt tillater seg følelsen av å være verdens beste for dem vi bryr oss aller mest om – også når vi selv synes vi ikke strekker til.

Når maten vi lager smaker godt, når presentasjonen vår blir tatt vel imot, og når noen til og med synes at vi er verdens aller beste for akkurat dem? Ja, da fortjener de at vi gir dem gehør for den verbale applausen som de gir oss.

La oss gå lysere tider i møte med lysere tanker om oss selv og om hverandre – da vokser vi, og da lar vi også dem rundt oss få vokse.

Så, la fine knopper springe, og la oss hjelpe hverandre med å skinne og blomstre. Året rundt, liten og stor.

Artikkelen er tidligere publisert som «Dagens kronikk» i Agderposten papir 8. april 2017, samt på Agderposten.no.

For flere tips om kommunikasjon, tidsbruk og selvledelse:
Du finner meg på Facebook, som @CecilieTS på Twitter eller du kan lese mer om meg og mitt virke på CecilieTS.no.
Her finner du boken min, «Tid til alt», med spesialpris og fri frakt.
Og, her er noen av mine oppdragsgivere.

Velkommen!

Share on Facebook0Share on Google+0Share on LinkedIn7Tweet about this on TwitterEmail this to someonePrint this page

2 Comments

  1. Takk for kloke ord!
    God helg til deg og dine <3

    • CecilieTS 2 dager Svar

      Så hyggelig at du leste og likte kronikken min, Merete. Tusen takk for fine ord.
      God helg til deg og dine.

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Åpne foredrag

Arkiv