Om mål og motivasjon: De to herremennene og joggeskoen

16. august 2018 CecilieTS 2018, Blogg, Forside, Gjennomslagskraft, Ledelse, Mål, Måloppnåelse, Planlegging, Prioritering, Produktivitet, Selvledelse, Teamarbeid, Tid, Tid til alt, Tidsbruk, Tilstedeværelse, Travelhet, Veivalg Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , 0 Comments

Ut, ut, ut.
Ut for å løpe, gledet meg.
Og jeg løp.

Lite visste jeg
om at turen skulle prege dagen min,
og sannsynligvis høsten min.

Men først:
Rett til Nedtur, løp jeg.
Tungt i dag, fra første meter.
Vurderte å korte ned,
halvere turen.

Demotivert med en gang.
Lei av å ikke kunne trene
som normalt,
med brist i brystbenet.

Mental sutring,
der jeg pustet meg
bortover grusveien.

Men så skjedde det noe.
Jeg støtte på to eldre herremenn,
bare en kilometer inn i turen.
Så dem på lang avstand.

Øde grusvei, hester på beite,
et hus i ny og ne.

Der, på veien foran meg,
dukket de opp.
Et uvant, nytt skue.
Rett før veien delte seg.

Den ene satt i rullestol.
Den andre støttet seg,
krokbøyd og stiv,
til mannen i rullestolen.

Den krokbøyde forsøkte
gang på gang
å bøye seg ned til bakken
uten å lykkes.
Han i rullestolen holdt fast,
oppmuntret stadig den andre.

Sikkert mistet noe.

Jeg skrudde av app’er og musikk,
senket tempoet,
av med øretelefonene.

– Trenger dere hjelp?

Den krokbøyde slet med å snakke,
og med å forstå meg.
Kompisen i rullestol hjalp til:
– Han har mistet skoen sin.

Jeg fikk en stor hånd på skulderen min,
mens jeg bøyde meg
ned til foten.
Det var en riktig stiv og gammel fot.
Helt ubøyelig.

Etter et noen minutter klarte vi å få det til.
Gutta og jeg støttet hverandre.
Fikk lirket sammen fot og sko.
Joggesko.

– Takk, sa de.
Og god tur videre.
– I like måte, sa jeg.
Og løp.

Som jeg løp.
Ved veiskillet snudde jeg meg.
Ville se om det gikk fint med de to herrene.

Det viste seg at de skulle
hver sin vei.
I hver sin retning,
gikk de.

De hadde krysset hverandre tilfeldig,
der på en øde grusvei
en sommermorgen.

Så, der hadde vi tre – sammen –
lirket og løst en utfordring,
før vi alle tre tok hver vår vei.

Fremmede for hverandre,
på vei i hver sin retning,
men med felles mål.

Jeg løp meg sporenstreks til personlig rekord,
etter møtet med disse to karene.

De drev meg frem,
bort fra puslete tanker
og tåpelig sutring.

De minnet meg på
at jeg er frisk og rask.
At mine føtter fortsatt kan løpe,
at jeg kan hva jeg vil.

Og de minnet meg på
å klemme ekstra godt på mine kjære,
da kom hjem fra løpeturen min.

Hva jeg vil med å dele
denne opplevelsen?

Jeg håper at den som leser dette
blir enda litt gladere i
det livet hver av oss har.

Enda mer bevisst på
hvor mye vi kan, når vi vil.
Hvor mye vi selv kan påvirke.

Det gjelder å nyte,
slik de to fine fyrene
nøt hver sin morgentur
til tross for skader og skavanker.

Det er nå vi kan.
Gjør mer av det du tror på.
Tro mer på det du gjør.

(Opprinnelig publisert på min FB-side, CecilieTS.no, etter løpetur sommeren 2014, samt i boken min Tid til alt.)

Takk til hver og en som har lest og følger meg i mitt virke – som kunde, ”kollega”, nettverk eller venn.
Besøk meg gjerne på Facebook, Twitter eller Instagram.
Ta gjerne kontakt for en prat, eller for sparring, kurs og foredrag. Du finner meg også her.

Her møttes vi – de to herremennene og jeg.

 

 

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Åpne foredrag

Arkiv

Comodo SSL