Her er min kronikk fra Agderposten papir, 8. desember 2012.
Kronikken ble publisert digitalt hos hegnar.no 15. desember 2012:

Så er vi i gang igjen: Advent er her. Den deilige førjulstiden med julekuler, skinnende sølv, lykter og lys; fy søren, så fint vi har det, så gode vi er til å la­ge små stilleben av førjulsko­sen. Et underlig fenomen blir mer vanlig for hvert digitale år: Inngangspartiene våre er plutselig gjort om til de rene fotoshoot-arenaene, både ute på trappa med lykter og lys, og innenfor døren.

Julepyntede innganger hvor fravær av hverdag er rungen­de. Si meg: Hvor gjør alle sammen av inngangsparti-ro­tet sitt i desember? Du vet, skoene og jakkene. Plastposen med spesialavfall som har stått der altfor lenge. Som­merjakken som skulle vært ryddet bort, ransler og bager som er blitt tilfeldig dumpet, post som venter på å bli åpnet, utleste aviser med gammelt nytt på vei ut i den grønne dunken.

Interiørblader viser slike perfek­te, ryddige hjem hele året. Mi­ne venner viser slike hjem på Facebook, Instagram, på blog­ger og når jeg besøker dem i desember. Og ja da, jeg gjør det samme. Jeg bare lar være å ta bilde av inngangen, enkelte dager.

Det er inspirerende å se så mange flotte, julepyntede hjem. Lese om den siste jule­gaven som endelig er handlet inn, den 30. november, senest. Snakke med vellykkede men­nesker som har prøvd ut tre ulike måter å bake pepperka­kedeigen fra bunnen av, fordi det er så stor variasjon i hvor mye pepper de ulike oppskrif­tene sier vi skal ha i deigen. Matprat.no mener en halv te­skje, mens et-eller-annet-da­meblad mener fire teskjeer.

Men pytt. Den deigen med fire teskjeer kan vi bruke til pepperkakehuset, da gjør det ingenting at det er uspiselig. (Helt sant, en ekte historie fra en desemberdag i år.)

Milde himmel. Det er til å bli julestri av. Julen byr på tradi­sjoner, og den får frem de dype verdiene i oss. Hvem vi er og hva vi tror på, er med på å sty­re hvordan julen blir.

Det aner meg at en og an­nen herremann her kan hum­re gjenkjennende i skjegget. Bare pass på at vi damer ikke hører det, for da blir vi enda striere. I sterk kontrast til dis­se vakre inngangspartiene (som jo fortsetter helt inn i vå­re lune hjem med lekre ad­ventsstaker, julepynt og stæsj). Der står vi.

Se deg omkring: Hvordan ser ansiktene ut på dem du møter i de flotte, julepyntede gatene? Det hjelper så lite at hjemmet skinner, når de som bor der ikke gjør det. Er ekte hjemmebakt, lunt lys og skin­nende hus verdt den dype ryn­ken i pannen?

Ja visst skal vi pynte! Jeg elsker å pynte, og stjernen i vinduet vårt var på plass flere dager før advent. Og jeg slengte ut staffasjen på Instagram, jeg også.

Og så ser jeg på barna mine og på mannen min. De har ikke fått en eneste hjemme­bakt julekake, og vi skriver al­lerede desember. Selvsagt kommer der IKEA pepperkakedeig i barnas jule­kalender en dag. Og da skal det bakes. Men det er det også det hele. Ingen mer julebakst her.

Jeg ser på barna igjen og på mannen min, og jeg undres om jeg er den eneste som ikke har klart å lage en helt fantas­tisk julekalender til noen av dem? (Ja, mennene får visst også det, nu til dags.) Og jeg undres om rynken i pannen min burde være dypere, og om jeg burde jobbe enda hardere for en komplett jul?

Men jeg tror jeg gjør rett. Er ikke julestri ennå. Jeg ny­ter pynten, lysene, forventnin­gene og tenker hver dag: Hva er det jeg ikke har fått med meg?

Javisst har jeg bakt med barna. Med IKEA-deig…

Oversikten er ikke der, og jeg kjenner hver dag på uroen; hvorfor kaver jeg ikke mer nå før jul? Verden rundt meg for­teller meg at det skal kaves, og hodet mitt ønsker at jeg skal bli smittet av det.

Stramme ansikter og raske bevegelser grunnet tidsfrister og stress på jobb, sjongleres med den perfekte førjulstid. Alle juleavslutningene, jule­bordene, juleforberedelsene. Det må da være lov å senke kravene til seg selv og til an­dre?

Jeg er for sent ute med ga­vene som skal sendes. Jeg er for sent ute med kalenderen som skal lages til besteforel­drene. Jeg er for sent ute med å bestille nyttårskort til ven­ner. Og julekort har jeg sluttet med. Men jeg har det godt.

Noen blir nok såret, noen synes jeg velger feil. Selvsagt pla­ger det meg. Selvsagt savner jeg ofte dem jeg ikke ser. Men vi rekker ikke alt. Hvem skal styre hva som er rett for hver av oss? Når jeg som 80-åring kan se tilbake på førjulstiden som småbarnsmor:
Da vil jeg huske lyset i øynene på barna, mer enn skinnende nypussede vinduer.

Jeg vil huske følelsen av å være sammen med familien min, selv om jeg er en elendig baker, og vi spiser kjøpekaker sammen. Og jeg vil huske at jeg ringte min mor ofte nok.

I januar skinner allting litt mindre. Da håper jeg vi gjen­nom vinterblek hud kan lyse opp når vi tar oss tid til å tref­fes, mens vi venter på vårsolen som skal gi oss ny glød. I mel­lomtiden får vi takle rotete inngangspartier, hvor vi sky­ver haugen av jakker og sko litt til side når vi får gjester.

I Lillesand sitter det en tigger, hver dag. Når jeg går forbi henne møtes alltid blikkene våre. Vi smiler til hverandre. Jeg har aldri gitt henne noe, men det burde jeg, fordi hun minner meg på hvor godt jeg har det. Når jeg ser på henne, er det meningsløst å bli jule­stri.
Men hvor er hun på lørdag­er når gatene er fulle og lom­mebøkene er åpne, når hun virkelig kunne tjene noen ek­stra slanter? Jeg tviler på at hun står hjemme og pynter, rydder bort hverdagsrot og nyter helg. Hva er årsaken til at hun nå er tigger i Lillesand?

Hva får hennes øyne til å skinne? Vet hun hva det vil si å være julestri? Noe sier meg at hun har hatt andre saker å stri for. Neste gang jeg ser henne, går jeg bort og sier hei.

Hva hjelper det at det skinner fra nypussede vinduer, fun­klende juledekorasjoner og flotte fat med nydelig nips når de som bor der ikke skinner?

Det gjelder å unngå å følge flokken og våge å høre på seg selv, dempe kravene. Jeg har tatt et valg. Det innebærer lys, lykter, julekuler og fine bilder i sosiale medier. Og li­kevel: Denne julen blir det nok et vindu eller to som ikke er nypusset, fordi jeg blir opp­tatt med å være sammen med dem som lever bak vinduene.

Det er fort gjort å bli jule­stri. Er det verdt det?