Nå gjør jeg det. I morgen. I morgen ringer jeg.

Så kom i morgen, og så ventet hun litt til. Tok ikke den telefonen.
Dette var i oktober i fjor. Og i desember. Og i mars.
Hun har enda ikke tatt den telefonen. -Har sluttet å si til meg at hun skal ta den.

Hva har skjedd?
Omprioritering har skjedd. Bevisstgjøring av egne verdier. Selvrespekt har skjedd.
Og så har stahet skjedd.
Stahet av det gode slaget. Stahet, som i evnen til å takle motstand bedre enn før.
Større mental kondis.

Er det noe vi trenger i dagens vellykkede, transparente samfunn så er det mental kondis.
Kondis til å prioritere, og til å stå fjellstøtt når omgivelsene presser på.
For de er ikke opptatt av deg, omgivelsene dine. De er aller mest opptatt av seg,
og de ser ting fra sitt perspektiv.

Godt jobbet, sier jeg til henne.
Hun som skulle ta den der telefonen, og som ville ha min støtte.
Støtte fikk hun mye av, men jeg kunne ikke oppmuntre henne til å ta den telefonen.
-Telefonen til fastlegen. Veien til å “ta en sykemelding”.

Så lenge min flinke venn fortsatt bakte boller, var med på jentekvelder,
inviterte til dandert julefest, påsketur, sommerkalas.
Så lenge min venn hadde tid og energi til å gå på shopping, skravle i timesvis på Facebook, pakke kofferten for at hele familien støtt skulle på weekendtur. Være på weekendtur. Pakke ut den samme kofferten.

Så lenge min venn kunne male møblene i en ny farge, når møblene allerede var nymalte.
Sms`e med venner frem og tilbake en hel kveld, etter jobb.
Gå på akvarellkurs to kvelder i uken, ved siden av alle andre hverdagsaktiviteter.
Så lenge det var slik, kunne jeg ikke støtte henne i å ta den telefonen.

For det var kanskje ikke sykemelding hun trengte.
Det var større bevissthet, tydeligere prioriteringer.
Jeg ba henne bruke litt tid på å tenke gjennom hverdagen sin. Spørre seg selv:
Hva er viktig? Hva vil jeg huske, når jeg ser tilbake på dette året?
Hva vil jeg være stolt av? Hva gir meg energi og godfølelsen?

At det er fine oppdateringer med mange likes på Facebook,
de vellykkede bollene den påsken eller hvor flinke vi var til å stille på kveldskurset?
Nei. Det er ikke det vi husker når vi blir gamle. Og, er det det vi ønsker å bli husket for?

I Aftenposten kunne vi denne uken lese at Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere.
Den artikkelen fikk det til å klø i fingrene mine. Måtte skrive.

Ja. Vi dropper for fort ut av jobben, mener jeg. Våger ikke velge bort de andre tingene.
De tingene som gir sosial anerkjennelse, som er så synlige, og som vi i korttenkte, travle øyeblikk tror er selve livet.

I mange faser de siste årene har jeg følt et stort, stort press. De fasene er så hyppige at jeg nesten kan kalle dem en konstant tilværelse.
Et indre press, at jeg vil så mye? Nei. Jeg vil ikke så mye.
Fordi jeg har lært at jeg kan ikke få til så mye på mange plan, samtidig. Jeg må velge, og det har jeg gjort.
Det er valg som er oppe til evaluering hver uke, hver måned.

[Tweet “Jeg vil ikke så mye. For har lært at jeg kan ikke få til så mye på så mange plan, samtidig.”]

Presset jeg nevner er et ytre, uttalt press. Press fordi jeg bør være mer sosial.
Press fordi jeg bør da klare å bake litt. «Denne oppskriften klarer selv du”, sier de hjelpsomt til meg.
Press fordi jeg er mamma`n med fast plass på flyet ut.

Jeg vet at jeg kan være mer sosial. Om det var viktigst.
Jeg vet at jeg klarer den oppskriften. Om det gjorde meg og mine omgivelser lykkeligere.
Og jeg vet at jeg er mamma´n som har fast plass på flyet ut.

-Og fast plass på vei hjem.
Samtidig som mine velmenende, selvoppnevnte rådgivere er på vei ut.
Ut på kveldskurset, jentekvelden, vinsmakingen. Ut til status, selvrealisering og sosial synlighet.
Ut, ut, ut.

Mens jeg drar hjem, etter intens jobbing. Uansett hva viljen vil.
Fordi da har jeg ikke mer å gi, der ute. Da er det hjemme som teller.

Og så blir de sykmeldte. De synlige, selvoppnevnte rådgiverne.
Fordi de vil så mye, og velger bort det som er lettest å velge bort: Jobben.

Fast plass på vei ut.
Og på vei hjem.

Jobben sender blomster og klapp på skulderen.
Det gjør ikke de andre vi svikter i en travel livsfase. De perifere omgivelsene som betyr så mye for oss.
Ei heller dem som mener at vi burde klare en enkel bakeoppskrift, nyte en artig jentekveld.
De ser bare vellykketheten, karrieremennesket. Og de dømmer.

[Tweet “Noen av oss “karrierejegere” er også mamma`n som er hjemme når de andre realiserer seg selv.”]

For du lykkes på jobb, mens du svikter lykkelivet på privaten. –Er bare hjemme.
Det er bare det, at de glemmer å spørre om du er lykkelig.
De glemmer å spørre hva som gjør deg lykkelig.
Fordi de selv ikke kommer på at de kan stå i mot det sosiale, perifere presset om vellykkethet.
De kan velge. Og det har de glemt, noen av dem.

Noen av oss “karrierejegere” er også mamma`n som er hjemme,
når de andre realiserer seg selv på weekendtur, på kveldsaktiviteter, på jentekveld.
Jeg er en av de mammaene som har bestemt meg for å stå i mot kommentarer som
“Om du fortsetter å leve som du gjør nå, får du ingen venner.»

Ja, for slikt må man tåle over handlekurven, når en støter på noen på butikken.
Slikt må man tåle, når en velger bort sykemelding, men ikke takler alle arenaer..
-Når venner, baking og weekendturer må vike for jobb og familie, da skulle det bare mangle:
Slikt må man få høre.

Raskeste vei tilbake til balanse i hverdagen er en sykemelding, for både flinke piker og dyktige damer.
Da er omgivelsene fornøyde, alt er som før.
Unntatt lykken over å få jobbe, være til nytte på en annen arena enn hjemme, yte utenfor koseligheten.

[Tweet “Raskeste vei tilbake til balanse i hverdagen er en sykemelding.”]

Hvor ble det av retten og plikten til å velge bort? Å velge bort gir tilstedeværelse, fremfor bare tilgjengelighet.
Det gjelder å være tydelig, med seg selv og med omgivelsene: Jeg blir travel, de neste tre mnd, det neste halvåret.
Mitt tips er å unngå å ta alle muligheter opp til vurdering: Bestem deg. Gjennomfør.

Jeg har bestemt meg.
Jeg kommer ikke til å lære meg å bake de neste årene. Eller sende julekort. Jeg kommer ikke til å vurdere en jentetur på lenge. Fordi det er noe som er så mye viktigere, akkurat nå. For meg og for mine nærmeste. Det er nå barna er små, og vil være mye med meg. Det er nå jeg har mulighet til å jobbe mye, legge grunnlaget for hvordan mine dager ser ut om 10 år.
På jobb, og hjemme.
Det er nå mannen min og jeg kan ha noen få rolige timer til hverandre, midt i et travel arbeids- og småbarnsliv. Og det er nå vi begge har foreldre som lever. Søsken vi ønsker å holde kontakten med. Nevøer og nieser som vokser opp.

De fleste av oss trenger å tilhøre en flokk. Helst flere flokker.
Jeg er dessverre dårlig på flokk. Jeg vil så gjerne, men det handler om tid og om kapasitet. Livsfaser.
Vi klarer å opprettholde en relasjon til omtrent 150 mennesker, sier psykologene.
På daglig basis er tallet så lavt som 15-25 personer. Så kommer de tilfeldige, sporadiske treffene i tillegg. Men bare 15-25 personer orker vi altså å være jevnlig i dialog med, lage avtaler med, forholde oss til på et personlig plan.
Det er ikke mye, når vi begynner å telle venner, familie, kolleger, kunder.

Dermed tviholder jeg på den aller viktigste flokken min, og håper at noen av dem som er i margen av livet mitt akkurat nå
fortsatt er der, når neste livsfase kommer.

Hvordan det går med venninnen min?
Jeg ga henne min mening. De meningene jeg har skrevet om her.
Og hun ga meg inn. Jeg fikk motstanden jeg ga henne, i retur. I bøttevis.

Om hun har ringt legen? Det har hun ikke.
Men hun arrangerer færre sosiale sammenkomster, har færre kvelder på farten, bruker mindre tid på å tilfredsstille andre,
er mindre synlig sosialt. Og hun sprudler. Har overskudd.
Fordi hun elsker sine aller nærmeste, og hun er veldig glad i jobben sin, i å få yte.
Så spørs det da. Om hun kommer til å klare å stå imot det ytre presset i lengden, når kommentarene kommer over handlekurven.

Det sosiale, syke presset.
Jeg tror hun klarer det.

(Jeg er så heldig at jeg fortsatt får være i livet til min venninne, bare sjeldnere.
Og jeg vet at en dag er det atter vår tur.
Kommer ikke den dagen? Da valgte hun likevel rett. For seg selv og sine nærmeste.
Og dermed også for meg. Jeg vet jeg er ganske nær, selv om vi har mindre tid sammen. Det vet vi begge.)

Noen av mine tips for tidsbruk og prioritering i hverdagen

Faser kommer og går. Spør deg selv:
Hva er det viktigste akkurat nå? Lag et verdihierarki. Velg bort, for en fase.
Er den eller det du har valgt bort viktig nok for deg, vil du prioritere annerledes så snart du er over i en annen fase.

Prioriter tilstedeværelse fremfor tilgjengelighet
De sterke relasjonene tåler å pleies litt sjeldnere. Dersom du er helt til stede når dere er sammen.

Vær tydelig med omgivelsene
Fortell dem at du blir mindre tilgjengelig de neste månedene, eller dette året. Da får du heiarop, i stedet for å bli den som aldri stiller opp.

Vekte verdiene dine
Hva betyr mest? Hva vil du huske, se tilbake på, når du er 80 år?

Vær en god venn
En god venn er åpen, direkte og ærlig. Venner kan forsvinne på den brå og brutale måten. Om det skjer, at tiden aldri kommer: Da vet du at den vennen visste hvor han hadde deg og hva dere hadde sammen. Og at dårlig samvittighet kaller ingen tilbake.

Hvor viktig er jobben? Om jobben bare er en jobb:
Tja til sykemelding. Om du jobber med noe du har genuin tro på, og som gir energi til deg og privatlivet ditt – Kjør på, velg bort andre aktiviteter i en fase.

Om du er syk, ikke “bare” sliten
Ja til sykemelding. God bedring.

Takk til hver og en som følger meg – som kunde, “kollega”, nettverk eller venn.
Velkommen innom på Facebook, Twitter eller Instagram.

Foto: Anne Elisabeth Næss.