Sporadisk, eller sporenstreks?

Stadig møter jeg mennesker som drives av omgivelsene.
De drives av hva de mener er omgivelsenes forventninger.
Forventninger om tilstedeværelse og tilgjengelighet. Service og selvkontroll.

Hvor ble det av motivasjon, mål og  mening som drivkraft?

En eller annen gang på veien mister så mange av oss drivkraften. Uten å merke det, en gang.

Selv sitter jeg i Hellas akkurat nå. Ser på solnedgangen, mens jeg vet at stadig flere henvendelser står ubesvart.
De tåler å vente, dem som sender meg en mail, en dm, en Facebook-kommentar.
Fordi de vet at jeg tar analoge timer innimellom. De trenger ikke å vite at jeg er i Hellas, eller om jeg er på et fly, på vei til enda et foredrag. Fordi de vet at jeg har lang responstid.
Selvsagt finnes der saker og mennesker som bør få svar straks. Slik er det for de fleste ledere, arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Slik er det også for meg.

Men de aller fleste kan vente. De aller fleste forventer å vente. Om vi bare venner dem til det.
Hva er det med tilgjengelighet? Vi hiver oss rundt, svarer telefonen mens vi står opptatt med noe annet.
Eller enda verre: Med noen andre.

Hva gjør det med oss mennesker? At dem vi er med ikke er med oss selv om de er sammen med oss?
Hver eneste uke møter jeg folk som synes det er vanskelig. Som opplever at de blir nedprioritert.