Stillheten føltes uendelig lang. Et minutt eller to tok det, før hun sa noe. Da kom det med en mild, stille og stødig stemme: «Vel. Jeg har ingen jeg skal si unnskyld til».
Det var en vakker sommerdag, og hun hadde akkurat fått vite at hun var syk. Svært syk. «Hun lever ikke ut måneden», var legens ord.

Da den brutale beskjeden kom, var altså dette hennes aller, aller første reaksjon: At hun ikke hadde noe uoppgjort med noen, hun skyldte ingen noe.

Så fikk hun altså brått bare noen få uker til, med livet i fokus.
Aldri har jeg sett et menneske stå så støtt. Aldri har jeg sett noen være så trygg, på tross av at livet snart og brått skulle ta slutt. Aldri har jeg sett noen nyte øyeblikkene mer, i visshet om at hun hadde levd i tråd med hvem hun var.
Er det mulig å leve slik – at vi har ingen vi trenger å si unnskyld til, når solen går ned?

Jeg tror ingen av oss kan gå gjennom et år – og langt mindre et helt liv – uten å legge personer og hendelser bak oss, la dem forbli i fortiden. Det vil alltid være mennesker som mener vi burde si unnskyld, eller prioritere annerledes enn det vi gjør.

Utfordringen er at vi vil så gjerne gjøre alle til lags, for å unngå å komme til kort. Vi vil bli likt og anerkjent for den vi er og for valgene vi tar. Men, når vi forsøker oss på det kunststykket blir vi middelmådige for mange, i stedet for gode for noen få.

Visst skal vi fortsette å si unnskyld, når det er på sin plass. Det er ikke en slik type unnskyld dette handler om. For, å ha «ingen å si unnskyld til» handler om å leve i tråd med egne verdier. Det handler om å fylle dagene sine med de aktivitetene og de menneskene som er viktige for oss, og for hvem vi er.

Det vil alltid være noen som mener vi burde handlet annerledes, og som vil være uenig i at vi har ingen å si unnskyld til. Men hvem lever vi for da? Svikter vi verdiene våre, svikter vi også hvem vi er, og dem vi har valgt å leve nærmest.

Evnen til å si unnskyld er en viktig verdi for mange av oss, inkludert meg. Utfordringen er at vi fort kan bruke begrepet feil: At vi unnskylder oss for den vi er, ved å beklage våre valg og handlinger, når vi ser at vi skuffer noen.

Våg heller å være tydelig når du tar dine valg, fremfor å unnskylde dem. Spar ditt «unnskyld» til de situasjonene hvor det er på sin plass å beklage, fremfor å unnskylde hvem vi er. Da kan ryggen vår være rett og hjertet lett, når dagen går mot kveld og når livets sang stilner.

Altfor ofte treffer jeg mennesker som beklager at de «ikke kan stille opp», dersom de aktivt ha valgt å bruke tiden sin på noe annet.

En god del av livets puslebrikker får vi bare tildelt, uten at vi selv har valgt situasjoner og hendelser. Men der er også mange brikker i livet som vi selv kan velge, og som vi kan pusle sammen slik vi selv tror er best. Om vi bare våger å stå støtt i våre valg.

Kanskje kan målet for 2019 være å leve mer i tråd med hvem vi er, og verdiene vi har? Og kanskje kan vi ta lærdom av min kloke Mamma, som nøt mange små øyeblikk i sine siste sommerdager.
Hun trengte ikke bruke tiden på anger, eller på å unnskylde seg. Hun kunne gripe livet, holde fast ved drømmene, bruke sin siste tid sammen med sine aller nærmeste.

Aldri har jeg sett noen nyte solen mer, eller spise et jordbær med større nytelse. Aldri har jeg lært mer. Slik vil jeg også leve – til stede i eget og ekte liv.

Noen tips, når vi legger vårt puslespill for 2019:
Finn ditt «hvorfor» – for der er verdiene dine
Våg å være god for noen få, fremfor middelmådig for de mange
Vær bevisst på hvem og hva som får tiden din
Hold ryggen rakk og blikket frem
Vær mild, tydelig og modig med omgivelsene – fremfor skarp, vag og nølende
Og som alltid, fra meg: Gjør mer av det du tror på. Tro mer på det du gjør.

Godt nyttår, måtte det bli et verdifullt 2019.