31. juli 2015 lanserte jeg min første bok, “Tid til alt. Gjør mer av det du tror på”. Det er nøyaktig en måned siden i dag.
Her er talen jeg holdt på lanseringsarrangementet.

Kjære alle sammen. Varmt velkommen!

Roen, den store roen. Før sommeren regnet jeg med at jeg skulle bli spent, stolt, glad over å gi ut bok. Jeg forventet å føle at det er stort. Boken? Den har ligget bortgjemt i min reiseveske, siden Kagge Forlag ved Sankt Hans-tider ga meg et eksemplar rett fra trykkeriet.

I min drøm om å bli forfatter så jeg for meg at den skulle ligge fremme, hjemme hos oss, at jeg skulle føle stolthet. Da jeg endelig fikk boken med meg hjem, hadde jeg en tydelig følelse, og den var: ”Sånn. Der er du ja.”
En stor ro, men ingen jubel.
Den store lykkerusen kom først i forgårs. Over natten kom alle følelsene, inntrykkene, arbeidstimene og alle de flotte og gode ordene som så mange har gitt meg det siste året. Siden det har følelsene strømmet på, og jeg kan endelig si at ja, jeg er stolt, og det føles stort å lansere bok! Og så er jeg spent, veldig spent.

I morgen er det ett år siden jeg feiret ti år som selvstendig næringsdrivende og foredragsholder. Den dagen ble en milepæl for meg. I ti år hadde jeg holdt kurs og foredrag, og i enda flere år hadde jeg tenkt (eller i hvertfall drømt om) at en dag, en dag blir det bok.

Men så skjønte jeg at det blir ingen bok, med mindre jeg våger å tro at jeg kan, og tro nok til å investere tid til prosjektet. Den dagen, for nøyaktig ett år siden i morgen, lovet jeg meg selv at neste år, når jeg kunne feire elleve år, da ville jeg være forfatter. Det holdt akkurat.

Målet med boken min ”Tid til alt – gjør mer av det du tror på” er å gi leseren nøkkelen til hvordan være travel, uten å være stresset.
Det handler om teknikk, tenkesett og verdivalg. Rådene fungerer like godt for lederen, som for småbarnsforeldre, butikkansatte eller kontormedarbeideren. De fleste av oss gaper over for mye. Vi stuper inn og ut av møter, telefonsamtaler, hasteoppgaver på jobben, vennetreff, dugnad i idrettslaget.
Det er litt av Kagge Forlag sin omtale av boken. Les mer av deres omtale her.

Boklansering. En stemning jeg aldri glemmer. (Foto: Bente Hanasand og Liv Andrea Myklevoll)

I kveld har vi tid til alt – men først:
Bokprosjektet har vært spennende og ubeskrivelig lærerikt. Mange sier at skriveprosessen er den mest krevende delen av et forfatterskap. Jeg? Jeg har kost meg med skrivingen.

De to mest krevende faktorene
Skrivingen var altså ikke det tøffeste, for å bli forfatter. To andre ting krevde mye mer av meg.
Det første var å våge å tro at jeg kunne. Den prosessen alene kunne jeg skrive en hel bok om.

Det andre var da jeg hadde skrevet “ferdig” første utkast. For, mens jeg koste meg med skrivingen ante jeg lite om hvor spennende resten av prosessen skulle bli. Det var i overkant nervepirrende å sende inn et ferdig manus til redaktøren min. I noen intense, fantastiske vinteruker skrev jeg alt, og aldri har jeg opplevd en så sterk fritt fall-følelse som i de dagene da jeg gikk og ventet på å få redaktørens tilbakemelding.
Fordelen med at jeg har vært i min egen lille skriveboble, er at jeg kan med hånden på hjertet si at dette er meg, dette er mine tips, dette står jeg for.

Så skal det sies at en fantastisk redaktør, Nina Tandberg hos Kagge Forlag, ga meg mange og gode råd i forkant. Og, så har hun har vært nøyaktig, saklig og tålmodig når korrektur ble lest og justeringer gjort. Uten Nina Redaktør hadde jeg aldri våget å gi så mange eksempler hentet fra egen erfaring og egen hverdag. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt henne: ”Er dette godt nok?”, og hun har klokt og stødig både rettledet og beroliget når det var nødvendig.
Jeg kan trygt love at en kan bli lei av seg selv, og av eget ordforråd, når en skriver bok. Da er det fint å ha en fjellstø redaktør som veiviser.

Boken ble mer personlig enn jeg hadde tenkt. Først når jeg fikk se det endelige resultatet mellom to permer, innså jeg hvor sårbar jeg gjør meg. Men jeg velger å stole på leserne, og håper at boken gir den nytteverdien som jeg ønsker å gi til leserens hverdag.

Å skrive er sårbart
En av de viktigste tingene jeg har lært i vinter, er at det å skrive er sårbart. Fra før av er jeg jo vant til å skrive personlige betraktninger i kronikker, fagartikler og bloggposter. Men å gå inn i en skriveprosess slik jeg gjorde i vinter, det (og nå kommer store ord, vet jeg) har endret meg og gitt meg større perspektiv.

Jeg skal si litt mer om hvorfor det føles slik, før jeg gir ordet videre til kveldens ordstyrer.

Når du leser boken.
Kanskje leser du om en hverdagsopplevelse fra jobben min, eller du leser om den dagen jeg flyttet fra Lillesand. Kanskje leser du om den blinde mannen som tigget på gaten, eller om venninnen min som lærte meg om begrepet ”nyttelast” da jeg var tenåring.

Husk gjerne på, når du leser, at bak de historiene ligger det så mye mer enn du ser. Å skrive en side om da jeg flyttet fra Lillesand som 19-åring tok ikke lang tid. Men nå, mange måneder etter at siden ble skrevet, og 24 år etter det skjedde, tenker jeg mer enn noen gang på den dagen, og på avskjeden med mine aller nærmeste. Når jeg et annet sted i boken skrev om den blinde mannen, ja, da silte tårene mens jeg om og om igjen spolte i filmen om ham, for å fange stemningene og detaljene. Og, når jeg skrev om et begrep som jeg lærte av en kjær venn – ordet ”nyttelast” – ja, så kommer minnene fra den gang da vi hadde så mye mer tid til hverandre.

Tanken på de minnene stopper ikke, når jeg har tastet ferdig. Det ligger så mye mer bak ordene, enn tiden det tok å skrive dem.

Slike tanker tar både tid og kanskje til og med tårer, lenge etter at skriveprosessen er ferdig. Når pc`en er lukket og punktum er satt, da lever fortsatt ordene og erfaringene i lang tid i en forfatter. Det ante jeg ikke, og det er en erfaring som er vanskelig å beskrive. Den må oppleves.

For å ta dette over til leserens perspektiv:
Mitt noe ambisiøse håp er at et par av de tingene du leser om i boken fester seg hos deg, og gir nytteverdi. At noe, kanskje bare en ørliten detalj, traff deg på en slik måte, at du tar det frem igjen lenge etterpå. At når du lukker boken, har det vært verdt tiden det tok å lese den. Om jeg oppnår det, har jeg lykkes med dette prosjektet.

Takk
Det er så mange jeg vil takke. Jeg vil takke hver eneste en av dere. Og så vil jeg takke noen helt spesielle mennesker som har dyttet og løftet med ufiltrerte, ærlige og ekte råd underveis. Dere vet alle hvem dere er. Før dere leser boken, les gjerne ”takk til”, helt bakerst. De navnene som står der, fortjener å få en ekstra stor takk.
Et par personer må nevnes, før vi nå går videre i programmet:

Takk, Bjørn Atle Eide – som uten at jeg kjente deg ga meg tillit, gode råd og veiledning. Uten dine vennlige, verbale dytt hadde jeg våknet opp til 11 år som næringsdrivende i morgen, uten bok.

Takk, kjære Mamma ­– for at du liker boken min, uansett hvordan den ble.

Og takk, dere tre skattene mine, Sarea, Theo og Tore. For et familieprosjekt dette har vært. Dere er verdens beste kaffeservitører, og verdens beste sparringspartnere, alle tre.
Ingen tvil om hvorfor den beste tiden jeg har, det er med dere.

Etter lansering
En takk til må med, nøyaktig en måned etter boklanseringen.
Takk til hver eneste en som leser boken, anbefaler boken, er interessert i boken, gir bort boken i gave eller på annen måte har bidratt til å få “Tid til alt” ut av mine hender og over i andres. Takk for at dere tar dere tid, og for at dere viser meg tillit. Det betyr så mye, mye mer enn dere aner.

Du kan kjøpe “Tid til alt” her, i butikk hos de fleste bokhandlere og hos alle norske nettbokhandlere.
“Tid til alt” er selvsagt også å finne som Ebok.
Noen presseklipp og bokomtaler.