17. juni holdt jeg hovedtalen for avgangselevene ved den videregående skolen i min hjemby. En flott opplevelse, med omtrent 450 mennesker i salen. Kanskje kan andre ha nytte av tipsene jeg ga?
Her er talen min:

Kjære alle sammen.
Kjære alle dere som har fulgt elevene gjennom tykt og tynt i disse tre årene –
 foreldre og foresatte, lærere eller andre rollemodeller.
Men aller, aller mest – kjære avgangselever. Gratulerer!

 Det er en ære å få holde denne talen, 24 år etter at jeg selv var russ ved denne skolen. Det ligger så mange minner i disse veggene at jeg blir rørt bare ved å nærme meg inngangsdøren, selv etter så mange år.

I dag er en merkedag for dere, og for deres nærmeste. Og jeg er sikker på at det er stort for lærerne også, som har fulgt dere i prosessen fra ungdom til voksen, og som sammen med foreldre og foresatte har gjort sitt beste for å gi dere god og relevant kunnskap og erfaring. Den erfaringen og kompetansen er bagasje dere helt sikkert får bruk for, når dere nå avslutter et kapittel i livet, og begir dere inn i en ny epoke:
Livet som voksen.

Mange av dere har hørt det flere ganger allerede: At ”nå, nå er du voksen”: Første gang var kanskje da du ble tenåring. Siden kom ”nå er du voksen”-frasen i andre store anledninger, som da du feiret konfirmasjon eller navnedag, da du begynte å øvelseskjøre, og da du fylte 18 år… Men nå? Nå er du jammen voksen.

Dagen i dag er et veiskille, og mange av dere har valgt ­– eller skal i løpet av denne sommeren – velge en retning for veien videre. Endring er spennende. For noen av dere har kanskje ikke denne dagen kunnet komme fort nok, og dere er klare.

Andre opplever usikkerhet. Hva nå? Hva vil du? Hvor skal du?
Det er så mange valg å ta, og noen av dere flytter nok hjemmefra denne sommeren. Kanskje flytter dere også fra byen vår og landsdelen vår, for å studere eller jobbe et annet sted?

Jeg tenkte jeg ville dele to tips med dere, som jeg håper kan være til nytte på veien:
Det første tipset handler om noe jeg møter i min hverdag som foredragsholder.
Det andre tipset handler om da jeg selv var 19 år, og forlot byen vår og skoletiden her.

Vi begynner med det første først: Det handler om vennlighet og respekt.
Ja, selvsagt ­–­ vis andre respekt og vennlighet så ofte du kan, på din vei. Men husk også på å vise deg selv respekt. I min hverdag treffer jeg mange mennesker som glemmer den, selvrespekten.

Jeg jobber med alt fra toppledere til taxisjåfører i hele landet. De kan virke så forskjellige, med sine ulike roller og fra så ulike steder. Men én ting har vi til felles, alle dem jeg møter, og alle vi som er her:
Ønsket om å bli tatt på alvor. Det ligger dypt i oss, behovet for å bli respektert som den vi er.

Dessverre møter jeg altfor mange, også ledere og godt voksne mennesker, som snakker seg selv ned, som opplever at de ikke mestrer, og som ønsker at de var både flinkere og flottere.

Har du noen gang opplevd å få dårligere karakter enn hva du hadde håpet på?
Jeg er sikker på at alle i rommet her har opplevd å bli skuffet over seg selv, og over egen prestasjon. Hvordan oppfører vi oss da? Har du sett holdningen til en som snakker seg selv ned? Vi krymper oss, bokstavelig talt. Holdning er integritet, eller mangel på integritet. Og har vi ikke tro på oss selv, hvem skal da tro på oss?

Hva er det små, blinde barn gjør? Barn som er født blinde, og som er så små at de ikke har fått språk nok til å forstå det jeg nå skal fortelle? De barna gjør det samme som min 6-åring gjør. Når han løper racerbilfort rundt kjøkken og stue, og ber meg om å ta tiden. Hvor fort løp jeg, mamma? 9 sekunder, svarer jeg. Yyyyessss! jubler gutten min, med begge armene i været.

Det gjør små, blinde barn også. De har ikke lært at når man mestrer noe, så skal man løfte en eller to armer i været – men de gjør det likevel.

Og så kommer voksenlivet og tar oss, lærer oss å være korrekte. Vi slutter å vise jubelen over at vi mestrer, vi moderer oss. Det er fortsatt lov å juble på fotballbanen og i flokk, men forsøker vi i hverdagen vår – som voksne – å strekke to armer i været? Ja, da kommer det fort noen hvite frakker og henter oss.

Så, kanskje står du ikke med armene i været så veldig ofte – men du kan likevel praktisere prinsippet:
Inn med to ryggvirvler. Rett ryggen. For holdning = integritet. Holdning gir respekt. Selvrespekt. Skal vi ha integritet og få respekt hos andre, må vi først tro på oss selv.

Har du noen gang sett noen få til noe, når de forventer at de ikke klarer det?
Forventning former oss, og gradvis blir vi mer og mer den personen vi forventer å være. Derfor: Forvent å få til det du drømmer om. Rett opp ryggen, gi deg selv den integriteten og selvrespekten som to mentale ryggvirvler gir.

Jeg sier det til meg selv hver eneste dag: «Inn meg to ekstra ryggvirvler». Det gjelder spesielt i situasjoner hvor jeg skal prestere, men det er like viktig når jeg «bare» skal imponere meg selv, alene på hjemmekontoret, eller med en god treningsøkt.
Og det virker, hver eneste gang.

Vet vi at vi har gjort vårt beste, ja, da merker omgivelsene det, fordi vi midt i all vår usikkerhet likevel utstråler at vi gjør en innsats. Ryggen er litt rakere, blikket fastere, vi tror på det vi gjør. Troverdighet betyr mye, og det er vanskelig å fremstå som troverdig dersom du selv mener at du ikke er det.

Ergo: Vær vennlig, vis respekt. Også selvrespekt.
Ta med deg to ekstra ryggvirvler ut herfra i dag, og bruk dem ofte.

Talen for avgangselevene ble holdt på denne flotte scenen.

Så til det andre tipset:
En hendelse fra da jeg var ferdig på videregående har brent seg fast i hukommelsen min, og har vært med å prege meg siden den gangen. Det handler om hvem vi er, og hvordan vi bruker tiden vår.

Jeg var 19 år, jeg var ferdig her på skolen bare noen få dager tidligere, og det var den dagen jeg flyttet hjemmefra. Det var en fredag. En spennende, men også en vond dag. Jeg tok avskjed med mine aller kjæreste og satte kursen for utlandet alene. Det var en vakker sommerdag like før Sankt Hans, at jeg dro av gårde med danskebåten.

Skoleferien hadde nettopp begynt og båten var derfor helt full. Jeg fant meg en plass på gulvet inntil en vegg. Der satt jeg med hodet i hendene, fortvilet fordi jeg nettopp hadde tatt avskjed med mine kjære, og jeg visste at jeg skulle bo i utlandet det kommende året.

Så kjente jeg en lett hånd på skulderen. Det var en gammel dame som smilte mildt til meg, mens hun tilbød meg lommetørklet sitt. Så spurte hun hva som var i veien. Jeg fortalte, og hun lyttet. ”Vet du”, sa hun, med en hånd på armen min. ”Når du blir gammel kommer du til å være glad og stolt for at du nå våger å følge drømmene dine.”

Og så fortalte hun meg om hvordan hun angret på alt hun ikke hadde gjort da hun var ung, og på hvordan hun skulle ønske hun fikk velge om igjen. Hun fisket frem et dikt fra vesken sin, ga det til meg og ba meg om å lese det nøye ­­ og ofte.

Diktet henger på veggen min. Det heter ”Hvis jeg skulle leve mitt liv om igjen”, og er skrevet av en dame på 86 år. Det handler om hvordan hun skulle ønske at hun hadde våget mer i livet sitt.

Hun ville reist med mindre bagasje, og ”plukket flere blomster, svømt over flere floder” og hun ville spist ”flere is og færre bønner”. Hun ville også gått barbent tidligere om våren, og lenger utover høsten. Det handler om å våge å leve, og å nyte det en har, uten å stadig ta forbehold, og å stadig bekymre seg for morgendagen.

Den damen og det diktet utløste noe, der jeg befant meg på vei ut av barndommens rede. Jeg bestemte meg for at det gjelder å velge det livet man ønsker seg, mens en kan. I dag er det blitt et godt forankret tankemønster hos meg: Å hver uke forestille meg at jeg er 80 år og ser meg tilbake.

Jeg spør meg selv: Ville jeg som 80-åring brukt dagen min, uken min, denne sommeren eller dette året slik jeg har gjort? Er jeg det minste i tvil så justerer jeg dagene mine, skifter kurs.

Så: Se for deg at du er 80 år, minst en gang hver uke.
Sørg for å leve slik at du bruker tiden din i tråd med den du er, og den du ønsker å være.

Mange kommer til å gi deg gode råd på veien, og nå har jeg gitt deg to. Jeg håper de blir nyttige.
Men bare du vet hvilke råd som føles rett for deg. Så her kommer et tips til:
Vær takknemlig for alle rådene du får, og vær forsiktig med hvilke du følger.
Det er vi, hver og en av oss, som en dag skal se tilbake på livet vårt og valgene vi tok.

Begge tipsene jeg nå har gitt handler om å ta seg selv og andre på alvor:

1. Vis vennlighet og respekt. Også selvrespekt.
    (Altså, sett inn de to ekstra ryggvirvlene.

2. Gjør mer av det du tror på, og vær mer av den du er.
    (Altså, se for deg at du er 80 år. Hver uke.)

Lykke til videre på ferden!

 (For flere tips om tidsbruk og kommunikasjon, følg gjerne min Facebook bedriftsside. Velkommen!)