Synes du dem rundt deg får til ting så mye bedre enn deg?
Er flinkere til å formulere seg, tar mer plass, er morsommere, tryggere faglig…?
– Og selvsagt: De er flottere enn deg.

 Jeg møter ofte mennesker som undergraver sin egen person, sin kompetanse. Som tar for liten plass i møter, i jobblunsjen og til og med på privaten. Det er fort gjort å bli blasse kopier av en kollega, en venn, eller et annet forbilde som ”får det til”.

Hvorfor velger vi å være flokkdyr, gjøre ting slik andre gjør det?
Selvsagt skal vi lære av hverandre. Se på de beste, la oss inspirere. Men vi må gjøre det på vår egen måte. Med vår erfaring, kompetanse og personlighet.

Slipp til de andre
På de arenaene hvor vi er den som tar stor plass:
Slipp til de andre, la kollegaen din få prøve seg på sin måte.
Kanskje blir det ikke like bra som om du hadde gjort det selv. Men det blir hyggeligere, og på sikt blir det vekst.
Vi kan ikke gjøre alt, være alt. Det gjelder å delegere, gi utfordringer til andre. Og det gjelder å innse at selv om vi vet vi er den beste eller den mindre bra på enkelte områder, kan av og til papp være like bra som porselen:

Bildet under viser vårt spisebord for noen få år siden.
Jeg bommet kraftig, og overvurderte effekten av porselen den gangen. Det var vår første sommer i Lillesand, etter mange år i blant annet Stavanger. Vi hadde hyppig besøk fra både øst og vest, og barna ble vant til å vente sommergjester.

På tampen av sesongen kom siste innrykk:
Våre nære venner, to voksne og tre barn, skulle komme på besøk. Jeg sa til vår datter, som da var 3 år, at vi ventet besøk av dem. Selv sørget jeg for noen glass til barna, en blomsterkvast fra hagen, før jeg stakk innom vaskerommet. Da jeg kom tilbake til kjøkkenet hadde 3-åringen forberedt besøket på sin måte. Hun var jo vant til å ha gjester, og hadde lært seg at vi dekker på.

Jeg ble sjarmert som mor. Og tok dette bildet.

Papp kan være helt riktig.

Eie innholdet
Og så gjorde jeg noe dumt. Det tok flere år før jeg skjønte hva jeg hadde gjort.
Jeg undervurderte papptallerkenene. I dem lå inderligheten, innsatsen og gjestfriheten som min 3-åring hadde vist ved å dekke på til de gode vennene våre.

Jeg tok bort alt hun hadde gjort, etter å ha tatt bildet. Og så tok jeg frem den flotteste Rogalands-porselen, og dekket pent og korrekt på med riktig antall tallerkener. For nå skulle vi virkelig vise gjestene våre hvor velkomne de var.
Hva ville gjestene våre likt best? Min datters inderlighet, eller min riktige måte å gjøre ting på? Vi vet alle svaret.
Jeg får tårer i øynene av å tenke på det.

Episoden dukker opp alle de gangene jeg møter mennesker som mener de kommer til kort. Fordi kollegaen er flinkere, mer vellykket. Og så prøver de å være som dem. Eller gir opp å ta plass, fordi de er ikke som de flinkeste. Jeg møter dem nesten hver dag.

Mitt råd? Se på de beste. Lær fra dem. Men gjør ting på din måte, med din personlighet.
Dyrker vi frem personligheten vår i det vi gjør, også på jobb, blir vi mer troverdige – og vi presterer bedre.
Det gjelder å eie innholdet: Både faglig og personlig. Da må vi kommunisere med vår sjargong, vår erfaring.

De kakene er mine
Jeg føler meg rett som det er liten.
Når jeg skal stå på en stor scene blant profilerte, morsomme og rådyktige mennesker. Være hun ingen vet hvem er. Eller nesten enda verre: Når folk har lest om og hørt om meg, har forventninger. Da er jeg sikker på at jeg ikke når opp til meg selv engang. Og når jeg skal publisere en artikkel, da tenker  jeg at dette er ikke godt nok. Hver eneste gang.
Jeg har etterhvert lært hvordan snu det tankesettet. For, er jeg for korrekt blir jeg middelmådig.
Og for korrekte blir vi, når vi forsøker å være noe annet enn hvem og hva vi er.

Nylig hadde vi barnebursdag i hus.  Jeg sov dårlig, gruet for kakebakingen. Jeg kan kokkelere i timevis.
Men kan altså ikke bake. Jeg baker Sørlandets verste kaker, og er i kjelleren hver gang.
Men de kakene er mine, og jeg jobber hardt for dem. De er meg. Og når jeg bare våger å servere dem, uten å unnskylde, så får jeg respekt for at jeg har gjort mitt beste.
(Så skal det sies at jeg også serverer verdens beste kjøpekaker ved siden av, sånn for å være sikker på å komme på pluss-siden…).

Vi kan alle bli litt matte.
Men da gjelder det å huske på at papp noen ganger kan være bedre enn den beste porselen. At det finnes flere gode måter å løse en oppgave på, eller å vise raushet på.
Om mennesker er ubetenksomme og gir en slik feedback som jeg selv gjorde til min 3-åring den gangen?
Da er det deres problem. De aller fleste vil oppleve deg og budskapet ditt som genuint og troverdig.
Fordi det er det.

Er du leder, sørg for å la de ansatte få ha sin egen stemme innenfor de verdiene bedriften din har. Altfor mange ledere slipper ikke til sine ansatte, bare fordi de selv kan gjøre en oppgave bedre. Slik jeg ikke slapp til min datter den gangen.

Dyrk frem det beste
Dyrk frem det beste i deg, i stedet for å forsøke å være litt som de andre.
Mennesker er ikke opptatt av deg. De er opptatt av seg selv og nytteverdien du gir dem, både på jobb og privat. Hvis det du gir dem er ditt beste og er ekte, da merker de det – og da liker de det, uansett om det er papp eller porselen.

Visst er det flott med porselen, og jeg feirer jevnlig hverdagen med paljetter.
Men jeg glemmer aldri mer at papptallerkener også kan være det helt riktige.

Vil du lese flere av mine tips for hvordan takle press? Gjør nervøsitet til energi.
Bli med meg på jobb? Velkommen innom www.facebook.com/CecilieTS.no

Et lite PS: Denne bloggposten fikk omtale hos Agderposten
“3-åringens papp-oppdekking rører mange”