Blyanten fløy over arket. Lærerens stemme ble bakgrunnsstøy mens jeg gjentok de samme bevegelsene, om og om igjen. Der, foran meg, var to fulle sider med signaturen min – navnet mitt. En dag er det min tur, en dag skriver jeg bok.

Timevis ble tilbrakt på rommet mitt i tenårene. Jeg skrev og skrev – men delte det aldri med andre. En eneste gang viste jeg frem det jeg hadde skrevet. Jeg sendte inn et dikt til et magasin, og det ble publisert. Da jeg så ordene på trykk var det stort, men jeg har frem til i dag aldri fortalt det til noen eller vist det frem. Selvsagt hadde jeg sendt det inn anonymt. Diktet? Det bærer jeg enda med meg, og det dukker opp i tankene rett som det er.

Jeg var 13 år, og elsket å få stiloppgaver på skolen. Jeg visste hva drømmen min var. Jeg ville skrive noe som kunne bety noe for andre. Samtidig var jeg usikker. Jeg visste jeg hadde mye på lager, men undret meg ofte på hvordan jeg skulle klare å fylle en hel bok, og hva jeg skulle skrive om. Jeg var redd, redd for at jeg aldri kom til å våge.

Nå vet jeg svaret – og jeg vet at jeg våget. Min aller første bok er skrevet. Den er ute av mine hender, og trykkes i disse dager. Det føles uvirkelig, og det føles godt. Ingen vill jubel, ingen stor feiring. For, lykken jeg føler er av det aller største slaget, for meg. Den stille jubelen. Den følelsen som er så stor at jeg bare kan håndtere den med en rørt, indre ro.

Da jeg 1. august i fjor feiret 10 år som selvstendig næringsdrivende, da ga jeg meg selv et løfte: Før jeg kunne feire nyttårsaften og møte 2015, skulle jeg gi meg selv drømmen: Bokkontrakt skulle på plass. I flere år har jeg ønsket det, villet det, men ikke våget det. Jeg hadde til og med tilbud fra et flott forlag, mens magefølelsen min ville en annen vei.

Så, et par måneder etter 10-års jubileet mitt ble barnas høstferie lagt til Frankrike, og jeg dro med familien på arbeidsferie. Avtalen med dem og meg selv var at jeg i løpet av den ferieuken skulle lage disposisjonen til boken og våge å ringe redaktøren og forlaget som jeg så inderlig gjerne ville jobbe med. Som sagt, så gjort.

4. desember 2014 kom telefonen, og jeg kunne møte det nye året med vissheten om at målet var nådd. Kontrakten var min, jeg skulle utgi bok høsten 2015. Hvordan det føltes? Jeg har ingen ord, annet enn stille jubel.

Det har kostet mye, å følge drømmen – men på en annen måte enn hva man kanskje kan forvente av en nybakt forfatter. For, med fare for å bli oppfattet som koketterende: Det var ikke det å skrive boken som var den store utfordringen. Nei, den delen gikk overraskende (og litt foruroligende) lett, når jeg etter noen uker med skrivesperre endelig knakk koden. Ordene rant ut, og jeg har hatt fantastiske stunder ved tastaturet.

Det største og det vanskeligste har vært å våge å tro at jeg kunne få det til. Å våge å ta kontakt med forlaget jeg hadde så lyst til å jobbe med, og å våge å sende dem et prøveskriv. Å takke nei til oppdrag for å investere i skrivingen har kostet på mange måter, og jeg vet enda ikke om det ble en lønnsom investering.

Men det viktigste vet jeg – at det var verdt det, uansett hvordan boken min blir mottatt. Jeg har lært enormt mye om meg selv, om skriveglede og om tekstarbeid. Jeg har fått jobbe med en meget klok og dyktig redaktør, og jeg har fått oppleve fritt fall-følelsen det er å sende fra seg et manus. Den ventetiden, de dagene, når en går der og vet at redaktøren leser? Jeg kan bare beskrive den følelsen med klisjéen ”Det kan ikke forklares, det må oppleves”.

Å vente på tilbakemeldingen, uten å vite om alle ordene gir mening, om strukturen holder kvaliteten den bør ha, om det jeg har skrevet er en ny bok eller vinterens vedkubbe. Dét vokser man på, den ventingen der. Jeg snakker ofte om å være fjellstø, og i de dagene fikk jeg virkelig bruk for å holde fast på det jeg tror på.

Det største i livet er skattene mine, og dem slipper jeg aldri: De to barna mine, mannen min. En ny skatt har jeg gjenfunnet disse månedene, og den skal også få være med livet ut. Skrivegleden.

Tid til alt: Gjør mer av det du tror på.

Nå er snart boken her, og den utgis ikke ”til høsten”, slik jeg har sagt så lenge. Neinei. Mitt flotte forlag kommer med boken på sensommeren, samtidig som jeg kan feire 11 år som næringsdrivende. Forhåndsomtalen fra forlaget er publisert, boken er ute i bokhandlernes nettbutikker og kan forhåndsbestilles der, eller via min hjemmeside her, også med rabatt.

(Mange skal takkes, og et par personer har vært helt avgjørende for at jeg våget å sette i gang. Mer om det finner du bakerst i boken. I denne omgang vil jeg gi et stort og inderlig takk til alle dere som har fulgt prosessen både IRL (”in real life”), på foredragene mine og i sosiale medier. Mange har vært fantastiske til å løfte og dytte meg og prosjektet mitt fremover, og jeg er så uendelig takknemlig for hvert ord.)

For glimt fra gründerlivet eller tips om kommunikasjon og tidsbruk – velkommen innom min Facebook bedriftsside, CecilieTS.no. Du kan også følge meg på Instagram, CecilieTSno. Der deler jeg glimt fra livet som småbarnsmor, foredragsholder og skribent.