Høst! Blanke ark blant fargede blader.

Høsten. Den vakre høsten. Frem med ullgenseren, og håpet om solfylte dager, skarp, klar luft. Turer, termos og tøfler. Høsten er for mange en ny start. Det er tampen av året, vår siste sjanse til å redde det: Alt vi lovet oss selv at vi skulle være og gjøre da 2012 var nytt og skinnende blankt.

En gylden hverdag
For meg er høsten selve nyttårsaften. Jeg takler så dårlig de store dagene. Jeg liker de små. Høsten har mange slike dager. Ja visst er der mange store; første skoledag, første arbeidsdag etter ferien. Ny jobb for noen, ny kollega for andre, ny hverdag for mange.

Men om høsten har vi ikke én dato hvor alt skal ordne seg, slik vi har det ved årsskiftet.

Vi kan lage våre egne tidsfrister, markere våre store og små milepæler i fred og ro. Skape oss en ny hverdag. Høsten er mitt nyttår. En gylden sjanse til å skape meg den hverdagen jeg vil ha, blant varme høstfarger og på tampen av året.

Forventning
Så møtes vi alle etter ferien: På jobben, på trening, i skolegården over hodene på våre små, i barnehagen, på butikken. Vi tar oss mer tid enn vanlig, de ukene mot slutten av august, og et par uker inn i september. Vi har tid. Vi gir oss tid. Tid til å se hverandre, utveksle nikk og fraser om at ”ja, det er godt nå når hverdagen kommer”. Den hverdagen som vi hastet bort ifra ved Sankt Hans-tider. Bare at nå har vi en ny sjanse, en mulighet til å skape oss bedre hverdager.

For en gang, der blant palmesus, svaberg eller hagekos i sommer – ja, så tok vi oss i å tenke på høsten. Høsten. Hverdagen. Selve lykken.

For nå skal vi selvsagt takle hverdagen mye bedre. Ha mer kontroll. Stresse mindre. Nyte mer. Velge bort.

Ny høst, ny hverdag?
Ukene og månedene går. Om få uker er vi over høstferien og midt i oktober. Og da fyker vi atter forbi hverandre i høstregnet, kaver for å rekke alle aktivitetene, nå opp til egne og andres ambisjoner og forventninger. Uten tid til å stoppe opp.

Hvor ble det av vårt gyldne, fint fargede høstbilde av hverdagen?

Stresse mindre, gi litt blaffen?
Ja. La meg stresse litt mindre, gi litt mer blaffen.

De fleste av oss jubler stille om vi tenker den tanken helt ut. Og så mister vi motet, undres hvor vi skal begynne. Gi litt oftere blaffen, koble ut. Ta fri. Eller jobb hardt med det som er viktig for deg, for bedriften din eller for familien din.
Unngå at omverden styrer hvert steg, mens det stritter inni deg fordi du går på akkord med vilje, verdier, hva du har tro på.

Vi tar så lett feil
Denne uken kom en vakker, ung dame bort til meg i pausen da jeg holdt foredrag. En slik som har alt: Dyktig, pen, ung, fremoverlent. Smart.

Vi snakket sammen i omtrent 30 sekunder før tårene hennes rant:
Hun elsker jobben sin. Men hun klarer ikke å strekke til utenfor jobb. Når samboer, foreldre, venner og nettverk presser en flink pike (eller andre), smerter det. Hun var fortvilet, ba om hjelp til å våge velge bort. Det eneste hun drømte om, var å få styre livet selv.
Jeg ba henne ringe meg. Jeg kan ikke bare slippe det fortvilte blikket, når jeg vet at jeg kan gjøre en forskjell.

Den unge damens situasjon ser jeg dessverre så altfor ofte. Også hos de tøffe gutta, de erfarne lederne, kvinner som menn. Stress påvirker vår dømmekraft, og vår evne  til å kommunisere: Både hva vi tolker og hva vi selv sender ut preges av hverdagslivets stress.

Det fikk jeg også oppleve denne uken, å misforstå helt:
Noe av det jeg vil lære den flinke piken, er det samme som jeg vil lære han tøffingen som satt i samme sal, mens jeg snakket om kommunikasjon, om hvordan vi virker på hverandre. Med svart skinnjakke, vindskakt hår, null mimikk. Han betraktet meg, fra første rad. Fortrakk ikke en mine, så uberørt ut under hele foredraget. Og jeg vurderte flere ganger å miste all selvtillit, når jeg kjente blikket hans konstant på meg.

Og så, når foredraget var over kom han. Hva han sa til meg? Takk for hjelpen. Nå vet jeg hva jeg må endre, og at det er jeg som må gjøre det.
Og så gikk han. Så feil kan jeg ta.

Før jeg gyver løs med noen av mine råd
Visst skal vi strekke oss. Visst må vi bite tennene litt sammen for å komme noen vei. Det gjør jeg hver dag. Det gjør alle som ønsker å oppnå nye mål.

Hva jeg mener er usunt, er når “alt” blir uoverkommelig. -Når vi ikke klarer å gjøre noe fullt og helt, fordi vi mister oversikten. Alle krever en bit av oss, alt ser like viktig ut. Slik har svært mange det. De fleste, vil jeg påstå. Og dét er hva jeg mener vi kan gjøre noe med. Velge bort. Prioritere. Stå fjellstøtt.

Utøve mindre press på andre. Og tolerere mindre press fra deg selv og omgivelsene.Plukk deg to eller tre av tipsene under, og trene på å utføre. Jeg lover at de virker, om du har tro på dem, trener og har lyst på endring.

Dagbladet: Intervju, og 13 av mine tidsbruk-tips for en fin hverdag.

Her er noen av mine tips for en ny høst:
(Du kan lese flere tips på facebook.com/CecilieTS.no)

Bestem deg
Bestem deg for hva som er viktigst for deg. Og si det høyt. Så blir det mer realistisk og gjennomførbart.

Justere forventninger, ha et tydelig språk
Omgivelsene har forventninger til oss: Det er vårt ansvar å justere: Hvilket budskap sender vi ut? Vi VIL så mye, men klarer vi? Vårt vil kan skuffe andre når vi ikke klarer å oppfylle. Et vil har et forbehold, ikke sikkert mottaker tenker slik.

Apropos vil: Jeg synes ofte at ”skal prøve- og vil”-mennesker er vanskelige å forholde seg til. Vi vet ikke om de leverer til avtalt tid, og om de egentlig har svart ja eller nei. ”Prøve å få til ” kan hos mange gi forventninger, og kan tolkes som ja.

Gå for nå
Det er nå som gjelder.
Det er nå vi kan gjøre en forskjell, gripe muligheten. Vi dropper for ofte et akkurat nå i håp om en enda større skatt ved neste regnbuefot.

Grip det nuet du har. Nyt de små øyeblikkene. De store dagene husker “alle” på.
(Da trekker jeg meg bort: Nyttår, bursdag, 17. mai. Er dårlig på de der store dagene.)

Ha ish-tid
Legg mindre press på deg selv, enkelte dager. For mange er det lettest i helgene: Ha dager med færre forpliktelser, mindre krav til punktlighet. Møte venner, avtale omtrentlig når og hvor møtes.

Lag rom for å være impulsiv, og for å endre planer i takt med dagsform, vær og behov. Den gyldne regelen er å være tydelig, slik at de involverte er klar over ish-aspektet.

Gjør noe ufornuftig
Det meste vi gjør kan og vil vi forklare, og forsvare, som fornuftig. Formålstjenlig. Kan du tenke deg et verre ord, i privat sammenheng? Formålstjenlig. Når jeg er 80 år, vil jeg tenke tilbake, vite at måten jeg har levd på har større motiver enn formålstjenlig.

Og dette kommer fra en som alltid har nye, store, heftige mål. Og som ikke gir seg før de er nådd. Mine mål nås ved å ta nok fri. Jeg jobber langt mer enn mange andre. Og jeg elsker jobben min, fordi mye av det jeg gjør kommer fra hjertet. Det er langt utover formålstjenlig.

Det er på tide å danse mer! God høst.