Følg drømmen, fremfor strømmen
Hva er det med små barn og mennesker som har levd lenge? Hva er det som gjør at dem under ti år elller over 70, rører oss på en helt annen måte enn de fleste andre mennesker?
De har ofte nøkkelen til lykken, de yngste og de eldste. De våger mer.
Små barn og eldre mennesker mangler et filter. De snakker endatil med vilt fremmede, setter seg ved siden av folk på bussen, smiler til noen de ikke kjenner. Hashtag ”No filter”.
Og så kan de si hva de vil, når de er barn eller er blitt gamle. De er litt unnskyldt.
Vi andre? Vi går for den forsiktige varianten, med mindre vi har en diagnose som unnskylder oss. Så nøyer vi oss med å blir rørt av barna, og de som har levd lenge. -De gjør det vi også har lyst til å gjøre.
Når vi er små har vi lov til å drømme. Vi blir oppfordret til å drømme. Og vi tør å drømme. Fordi vi vet ikke bedre. Har ikke sett alt som kan gå galt. De heldige barna, i det minste, har ikke det. Og plutselig en dag er vi ved alderdommen. Fulgte vi drømmen i årene etter at vi gikk ut av barnesko og barnedrømmer?
Jeg møter altfor mange som følger strømmen.
Gamle mennesker drømmer også. De fleste av dem drømmer seg tilbake til det som var, gjenopplever det de så gjerne skulle satt mer pris på den gang da. Om de fikk leve livet sitt om igjen.
De mimrer om det beste i livet, de sterkeste øyeblikkene. Og, de drømmer om alt de ikke våget å gjøre. Ser hvor dumt det var å la være. Hvor lite det hadde kostet i det store bildet å våge mer. Perspektiv, heter det visst.
Ofte får jeg kommentarer om at jeg er flink til å gripe øyeblikk. Fange dem. Og jeg er nok det.
Har jeg mer tid enn andre? Eller flere øyeblikk? Nei. Men jeg er bevisst:
Jeg ser på de små barna våre, og jeg lytter til de eldste menneskene rundt meg. Og det får meg til å huske på at 70-80% prosent av livet leves etter fylte 10 år, og før jeg fyller gammel.
Altfor mange går gjennom livets viktigste år med mye stress, dårlig samvittighet og en evig stoppeklokke. Samfunnet fostrer oss frem, og vi biter på. Biter ting i oss. Vi biter tennene sammen, krummer nakken, takler det.
Hver eneste uke møter jeg mennesker som forteller om for lite pause, for mye press, for mange plikter.
Vi er vanedyr, og vi gjør 70, 80, 90 prosent av alt vi foretar oss på vane. Når stoppet du sist opp, evaluerte hva du bruker tiden til, hvor du vil med livet ditt?
Når lyttet du sist til samtalen på cafébordet ved siden av eller til radioen, uten å gjøre en annen aktivitet samtidig?
Jeg var hos frisøren sist uke. Hos frisøren har jeg lyst til å være stille. Lytte. Fordøye dagene mine. Hos frisøren, på en flyplass, eller andre steder hvor jeg er alene blant folk, der tar jeg pause fra egne ord, mennesker og mål. Det gir mening.
I stolen til høyre for meg sitter en eldre og ganske så elegant dame.
Jeg la først ikke merke til henne før hun sa: ”Jeg må bare ta på meg litt leppestift.” Da snudde jeg hodet. Spisset ørene. Så, en dame på omtrent 85 år må altså ha på seg leppestift for å sitte den neste timen hos frisøren? Bare for sitt eget speilbildes skyld.
Det var ikke leppestiften jeg så. Det var den stolte, flotte holdningen. Hun hadde minst to ekstra ryggvirvler, hodet høytt og et fast blikk. En slik holdning får man ikke av medgang alene.
Fulgte du drømmene dine? undret jeg. Var du til stede i livet ditt, før du ble en flott, gammel dame? Noe sier meg at hun gjorde det.
På den andre siden av meg sitter en småbarnsmor. Hun har tydeligvis helt små barn. Og jeg kjenner igjen hennes detaljerte beskrivelse av hvordan en sluk i dusjen ser ut, når man er ammende småbarnsmor. Man mister nemlig håret, da. Jeg har vært der, for bare få år siden. Denne damen snakker høyt og mye, på inn- og utpust. Stresset småbarnsmor. Det eneste hun ønsker seg, sier hun, er tid til å dusje, vaske håret, pynte seg.
Og så lar hun frisøren ta frem barbermaskinen og skamklippe det flotte håret. Sånn. ”Praktisk er bra. Jeg kan bli fin når jeg blir gammel og har tid”, sier hun.
I alle dager, tenker jeg.
Handler denne kronikken om å ta seg ut?
Selvsagt gjør den ikke det. Denne kronikken skrives av en som selv er på ferden mellom å være tiåring og 70-åring. En som lever av kommunikasjon, som hjelper mennesker med å nå sine mål, styre tiden sin både på jobb og privat. En som lever godt med de der hverdagene.
Jeg møter svært mange som ikke lever som de vil og som ikke gjør det de drømte om. Mange av dem vet ikke lenger hva drømmen er. Vekk den drømmen, sier jeg til dem jeg er så heldig å få jobbe med. Men til alle dem jeg møter på butikken, i skolegården, eller i en annen setting, kan jeg ikke bare buse ut med mine råd.
Jeg vrir meg, når jeg hører på alle som lever som de tror omgivelsene ønsker. De har forventninger til seg selv basert på hva de tror andre ønsker fra dem.
Livet står på vent. De skal bare oppdra barna, få bedre økonomi, holde ut litt til på jobben. Så skal de leve livet de ønsker seg.
Det koster å bryte ut av vaner, endre retning. Kanskje må du via noen ekstra stopp. Ta jobber du ikke hadde tenkt til å ta, bryte relasjoner, gjøre store endringer. Det er fort gjort å forbli der vi er. Komfortabelt.
Sjansen er stor for at du mister noen perifere forbindelser på veien, eller noen som allerede tar altfor mye energi. Men du vinner deg selv og dine nærmeste. Bare én person kan si om du valgte rett, på andre siden av 70, 80. 90. Om du fulgte drømmen fra barndommens år: Du.
Følg verdiene dine. Vil du virkelig dette? Kjemper du for riktig mål? Har du helt lyst?
Jeg ville ikke håpet på flaks, jeg ville brettet opp ermene. Handlet.
Vi får alle en annen koffert enn den vi drømte om, eller ante at fantes, da vi var små. De fleste av oss får mer bagasje enn vi ønsket å bære.
Gamle mennesker vet at de færreste ville byttet ut sin bagasje, uansett hvor tung den er.
Og likevel: Så mange eldre sier de ville gjort ting annerledes, fulgt flere drømmer, om de bare hadde våget.
Vi kan i stor grad påvirke bagasjen vår, sørge for å fylle kofferten med flest mulig skatter. Gode valg i tråd med verdiene våre. Flere øyeblikk.
Våge å gi mer blaffen. Bestem din egen bagasje så ofte du kan, da bærer du den også med glede. Eller i det minste med vilje og stolthet. Danse mer, rent mentalt. Gå barbeint og bli litt forkjølet. -Selv om du er over ti og under 70.
Noen tips for å våge mer i hverdagen:
Gi blaffen i hva omgivelsene tenker og tror, så lenge valgene dine ikke bevisst sårer eller skader noen.
Bær med deg drømmene dine fra barndommen hver dag, dem du vil holde liv i.
Se for deg at du er 80 år, minst én gang hver dag. Hva vil du endre, mens du fortsatt kan?
Glem flaks, brett opp ermene og gjør det som skal til for å komme dit du vil, også privat.
Vær tro mot verdiene dine.
Utfordre deg selv. De færreste oppnår endring uten at det gjør litt vondt.
Bytt holdning. La ”de der vanlige hverdagene” bli til ”de der viktige hverdagene”.
Gjør mer av det du tror på. Tro mer på det du gjør.
(Denne bloggposten er også publisert i “Dagens Kronikør”, Agderpostens papirutgave 28.09.13)
Bli med meg på jobben, lese flere av mine tips? Velkommen innom www.facebook.com/CecilieTS.no
Du kan også lese om hvordan nå dine mål i Flaks, eller hardt arbeid?
Cecilie Thunem-Saanum
Du vil også kanskje like:
Fort gjort å bli julestri
[elfsight_instagram_feed id=”1″]