Denne sommeren våknet en viktig del av meg sakte fra en dvale. Jeg innså det endelig: At jeg ubevisst har vært litt feig, de siste årene. Visst har jeg tusen gode grunner for hvorfor det har blitt slik. Flere tøffe ting de siste par årene har blitt taklet med å søke trygghet og komfort. Helt menneskelig og helt forståelig, det.

En slik holdningsendring skjer så sakte og så umerkelig, mens livet byr på uventede utfordringer. Så, når hverdagen er tilbake til sin vante takt, når krisen er over – da er det fort gjort å forbli inne i det lille, trygge handlerommet vi har kapslet oss så umerkelig inn i.

Det begynte i fjor. «Mamma, kan jeg få begynne å ri?» Den forsiktige jenta så på meg med store, bedende øyne. Det var sensommer, og bare et par dager til 11-årsdagen hennes.

Det knyttet seg i meg, når jeg tenkte på nederlaget hun kunne få, hun som hadde en voldsom redsel for katter og hunder. Vi hadde uten hell prøvd alt for å hjelpe henne med skrekken – med både kunnskap, eksponering, pedagogisk tilnærming og mindre pedagogisk tilnærming.

Men, selvsagt skulle hun få forsøke seg på ridning. Vi støttet og anerkjente at hun var så modig at hun ville prøve. Før første ridetime forberedte vi henne – i beste mening – på at det var helt naturlig og helt greit om hun likevel ikke våget. At det viktigste var at hun ville gi det et forsøk.

Vel. Lysten viste seg å være enda større enn frykten. Hjem kom en stolt og smilende jente. Litt skeptisk, men ikke verre enn at hun hver uke atter har klatret opp på hesteryggen igjen.

Gjennom året har denne mammaen vært stolt, men også stadig bekymret. Det er jo store, sterke dyr vi snakker om her. Samtidig har jeg sett noe veldig fint, noe vi alle vet i teorien:

Vi står på stedet hvil når vi holder oss innenfor våre faste rammer dag etter dag, uke etter uke. Ukene blir til år, og vår komfortradius krymper ofte i takt med at alderen øker.

De siste årene har jeg takket nei til spennende muligheter som foredragsholder og skribent – i  frykt for å feile. Visst har jeg levert og gjort mitt beste, men kun innenfor det jeg allerede kan. Helt til denne høsten.

Endelig oppsøker jeg atter det jeg ikke våger å gjøre. Og f o r en effekt det har. Å være modig på et område i livet påvirker hvordan vi håndterer utfordringer på andre arenaer. Så, jeg lot meg inspirere av en modig 12-åring. En som ikke lar seg stoppe av frykt – hun vil leve drømmen sin.

Da jeg for fjerde gang selv klatret opp på hesteryggen glemte jeg redselen – den som gjorde meg nummen de første tre gangene. For hver gang jeg har oppsøkt frykten, har effekten vært overraskende stor på andre områder: Foredraget foran tusen mennesker ble plutselig håndterbart, og selvtilliten økte både som mor og som fagperson. Jeg har nå rakere rygg, og våger å utfordre meg selv mer – slik jeg gjorde før.

«Jeg kan hva jeg vil», sier atter min indre stemme stødig. – Den stemmen som var der før, men som gjennom årene hadde blitt svakere, og nå så vidt kunne høres. Den stemmen er tilbake, når jeg nå atter oppsøker situasjoner som skremmer meg.

Det er så lett å bli komfortabel, godta sine frykter og ta svingen rundt dem. For, hva enn det er hver og en av oss ikke (tror at vi) våger, kan vi i mange situasjoner fint unngå de tingene. Vi kan gå gjennom hele livet uten å snakke foran en stor forsamling, uten å senke oss ned i en iskald og mørk kulp vinterstid, uten å være i nærkontakt med en hest.

Vi har et godt og fullverdig liv med disse fryktene, helt uten hinder i hverdagen. Disse fryktene er luksusfrykter, som vi ikke trenger å gjør noe med – og som bare vi vet om.

Enkelte andre redsler er det langt mindre praktisk å leve med, fordi de begrenser oss og påvirker livskvaliteten vår. Om vi er redde for katter, redde for å ta heis eller redde for å fly vil det påvirke hverdagen vår og valgene vi tar i større grad enn om vi er redde for å snakke foran tusen mennesker.

Ta fatt i en av dine luksusfrykter – en av dem som du godt kan unngå gjennom livet. Selv om det nok er mer praktisk å ta fatt i en «relevant» hverdagsfrykt, gå heller for en av de tingene du ikke trenger å eksponeres for. Da er det du som har kontrollen, og du som aktivt tar fatt i utfordringen.

Min erfaring er at du da kan bli mindre redd for din hverdagsfrykt (som for eksempel redsel for hunder eller heiser), ved å aktivt utfordre en annen frykt – som høydeskrekk.

Det fine er at når vi utfordrer en frykt vi fint kan unngå å eksponeres for, opplever vi mestring også når vi ikke får til det vi vil. For, bare det at vi aktivt har valgt å være i en situasjon som gjør oss numne av skrekk gir en mestringsfølelse i seg selv – etterpå.

En god venn sier det så fint:
«Vi bør prøve ting tre ganger, når vi skal gjøre noe nytt. Første gang for å vite hva det er, andre gang for å forsøke å mestre det. Og tredje gang? For å se om vi liker det.»

Selv dro jeg ut til stallen, jeg stod i skogen blant fem løse hester, jeg red. Hele tiden var jeg mo i knærne, og jeg fikk ikke med meg halvparten av hva instruktøren sa. Men jeg var der, og jeg gjorde det.

Det fikk overraskende stor betydning for hverdagen, for selvtilliten, for tankesettet mitt. Nå er jeg tilbake der jeg skal være, og der jeg var før jeg lot feighet og omstendigheter få for stort spillerom. Jeg er tilbake i barndommens litt stae versjon: «Jeg kan hva jeg vil.»

PS. Hvilke frykter du vil beholde, hva koster f o r mye mental energi å få til?
Vi er den vi er, vær sta og behold gjerne en frykt. Bare vær bevisst på hvilken, og hvorfor.

Hvordan fange en luksusfrykt

Vær selektiv, velg kun én frykt om gangen
Ha fullt fokus på den ene aktiviteten eller situasjonen som du ønsker å oppsøke.

Finn noe attraktivt ved det du vil våge
For meg er isbading, store forsamlinger og nå også «bli venn med en hest» tre attraktive ting som jeg har utfordret meg selv på. Husk å begrunne for deg selv hva som er attraktivt, og hvorfor du vil utfordre akkurat denne frykten.

Vær tålmodig
Mengdetrening og tålmodighet må til. Selv om du opplever at du er like redd etter første, – eller tredje – forsøk, vil effekten være der: Du mestret, fordi du var der, du gjorde det.
Selv trengte jeg fire ganger før den verste frykten roet seg litt.

Kunnskap er makt
Jo mer vi vet om det som skremmer oss, dess lettere får vi kontroll på deler av frykten. Jeg sier deler, ettersom frykt jo ofte er irrasjonelt, og derfor ikke alltid kan stoppes med fakta.

Våg å spørre om hjelp
Å våge å be andre om hjelp er noe av det vanskeligste, og viktigste, for meg. Folk flest liker å være til hjelp, mens jeg er redd (der kom det ordet igjen) for å være til bryderi. Snu på det: Vi løfter en annen ved å vise en person tillit der vi selv har frykt. Å få veiledning av en som mestrer det vi selv frykter er dessuten beroligende i seg selv.

Velg hvem som skal vite
Hvem vil du dele din utfordring med i forkant og etterkant?
Selv valgte jeg å holde min utfordring for meg selv – til etterpå. Det gjaldt både da jeg skulle på min hittil største scene, og da jeg skulle hilse på hest. Jeg hadde stort nok indre press, og ønsket ikke forventninger fra andre.Andre kan oppleve det helt motsatt: At det er lettere å forplikte seg og gjennomføre, når noen heier ved vår side.

I etterkant delte jeg med familien og i sosiale medier. Dels fordi jeg var stolt, og dels i håp om å motivere andre til å oppsøke sin frykt. Gjør det som er rett for deg.

Vær stolt og fortsett å fange frykter
Vær stolt, også om det du frykter kan oppleves som enkelt for andre. Nå er du i gang. Hold på følelsen, og fortsett med å utfordre deg selv med å oppsøke dine små eller store luksusfrykter.

Lykke til!

Takk til hver og en som har lest og som følger meg i mitt virke – som kunde, ”kollega”, nettverk eller venn.
Besøk meg gjerne på Facebook, Twitter, bloggen eller Instagram.
Ta gjerne kontakt for en prat, eller for sparring, kurs og foredrag. Du finner meg også her.

Stor forskjell på «Dette skal jeg klare» og «Dette klarer jeg», når det ukentlige vinterbadet tas.