17. mai 2015 var jeg hovedtaler i min hjemby Lillesand. Her er talen jeg holdt (antall år siden krigen og D-dagen er oppdatert, slik at det stemmer med 2019):

Kjære alle sammen, voksne og barn. Kjære dere som er fra Lillesand, slik jeg er,
og kjære alle dere som har kommet for å bo i vår by og i vårt land.
Gratulerer med dagen, alle sammen.

Det er en ære å få holde denne talen. Det er stort, for meg som har vokst opp her, som gjennom tenårene har jobbet på nesten alle byens kiosker, og som etter endt russetid på Møglestu har vært borte det meste av mitt voksne liv.

I dag har vi alle bursdag. I mer enn 200 år har vi vært et fritt land, og hatt folkestyre. Vi har Europas eldste og verdens nest eldste levende grunnlov, og mer enn 300 ganger har vi oppdatert den, for å holde tritt med tiden.

Det er fred i landet vårt, og vi har hatt fred her i 74 år. For 25 år siden var jeg så heldig å få være med på åpningen av verdens første fredsmuseum. Det var i Normandie i Frankrike, da det var 50 år siden den berømte D-dagen. Dagen da krigen snudde, og veien mot fred begynte. Ved 50-års markeringen tok vi i mot 7 hvite busser fra Norge, med norske krigsveteraner. Det er noe av det sterkeste og stolteste jeg har opplevd, og det gjorde et enormt og varig inntrykk på meg å få snakke med våre norske krigshelter.

I dag har vi ingen krig i gatene våre i Norge, og i vårt fredelige Lillesand. Det bør feires! Mye har skjedd siden krigen. Mange har, som jeg gjorde, reist fra det vakre landet vårt og den fine byen vår. Men mange har også kommet tilbake, og mange nye ansikter er kommet til.

Jeg er stolt av landet vårt, og av Lillesand. Veldig stolt. Jeg har vært så heldig å få feire 17. mai i andre land. Det har gitt perspektiv, og for meg er ingenting som er større enn å komme hjem. Mens jeg før reiste ut på en dag som dette, er dagen nå blitt en viktig dag å være hjemme på.

I min hverdag besøker jeg ofte andre norske byer. Det er flott, men ingenting er større enn å komme hjem, for meg. Hver eneste gang.
Å reise ut, kanskje bare for noen timer, minner meg på at det er ikke alle forunt, å få komme hjem. La oss passe på hverandre, vi som er så heldige å ha Lillesand som hjemme, la oss sørge for at dem som av ulike årsaker ikke kan reise hjem får hjemmefølelsen hos oss.

For, vi er et hjertevarmt folk, selv om vi kan virke litt reserverte. Se bare på Facebook, hvordan vi løfter hverandre og reagerer på urettferdighet. På Facebook viser vi omsorg og omtanke, både i hverdagen og når nyhetene melder om urettferdighet og grusomheter.

La oss våge å gjøre mer av det, også når vi møtes nærmiljøet vårt ­– i gatene eller på butikken: Vise hverandre den omtanken. For, selv om vi er hjertevarme, er vi litt forsiktige, her i landet vårt. Når vi møter noen på gata som vi bare vet hvem er, men som vi ikke kjenner, så knirker vi.
Vi har kanskje lyst, men våger ikke et helt hei. Dermed kommer knirket i stedet: Et raskt blikk, et flyktig smil og ”iii” i det vi slår blikket ned og passerer hverandre.
Våg å løfte hodet og skeie ut med et helt hei, neste gang?

17. mai-tale lages

I min hverdag treffer jeg mange mennesker over hele landet vårt. Jeg jobber med alt fra toppledere til taxisjåfører. De kan virke så forskjellige, med sine ulike roller og kulturer. Men én ting har vi til felles, alle dem jeg møter, og alle vi som står her: Ønsket om å bli sett.

Det ligger dypt i oss, behovet for å bli tatt på alvor, bli respektert som den vi er.

I fjor fikk jeg en kraftig påminnelse om akkurat det, da jenta vår kom hjem med en hjemmelekse. Hun gikk i 2. klasse, og hadde en skriveoppgave. Jeg ville hjelpe henne, da det var en litt vrien oppgave for en 8-åring. Men hun ville klare det selv. Jeg glemmer aldri, hva den lille jenta vår skrev:
Jeg fortalte deg noe. Du svarte ikke. Jeg spurte deg om noe. Du sa ingenting.

Slik tror jeg svært mange både barn og voksne føler det, også dem vi tror har det så lett. Vi trenger å bli sett, og å bli respektert for den vi er, hver eneste en av oss. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre for hverandre, og for å beholde et varmt og nært samfunn:
Se hverandre, respektere hverandre, ta hverandre på alvor ­– på tross av ulikheter og uenigheter.

La oss hjelpe barna våre til å verne om freden vi har, og la dem se hvordan vi voksne behandler dem rundt oss. Vi er rollemodellene, og klarer ikke vi annet enn et forsiktig knirk når vi møtes, hvordan skal barna våre da lære å dyrke åpenhet og mangfold? Vi er så heldige å få leve i en nasjon med fred, og vi får feire nasjonaldagen vår fri fra militærparader og andre ting som minner om krig.

I dag har vi finstasen på. I dag har vi dekket bordet vårt til fest, med sølvtøy og porselen. I dag skinner vi litt ekstra. Men vi har alle dager hvor vi slett ikke føler at vi skinner. Dager hvor vi føler oss som en papptallerken, mens alle de andre skinner som den flotteste porselen, rundt oss.

I dag er der også noen som føler seg slik, som papptallerkener blant alt sølvtøyet og det flotte serviset.
Og så er det dem som ikke feirer dagen i dag. Dem som har valgt å la 17. mai være 17. mai, og holder seg hjemme, av ulike årsaker. Kanskje skal vi ringe på en dør, på veien hjem, eller ta en telefon? Kanskje skal vi våge å møte blikket til den vi ikke vet hvem er, den vi aldri har snakket med, neste gang vi passerer hverandre?

Om du bare vil huske en ting fra våre minutter sammen her, så håper jeg du husker å våge å se mennesker enda mer enn før. Også dem som ikke er herfra, og som ikke kjenner vår historie, våre tradisjoner, vår grunnlov.

La oss huske at porselen kan være skjørt, selv om det ser så flott ut. Og så var det pappen, da: Vi er et turfolk og vi liker nistepakken vår. Mange har opplevd at maten kan smake ekstra godt ute i vår flotte natur. I Norge lærer vi verdien av nistepakken og turmaten fra vi er små. Selv om vi selvsagt er miljøbevisste, har vi nok alle nytt nydelig turmat på en papptallerken – og opplevd at den kan smake bedre enn den flotteste middag på den mest skinnende porselen.

Neste gang du føler deg litt som en papptallerken, mens du ser på alle som skinner så flott rundt deg: Husk på at det finnes minst like mye kvalitet i den pappen, som det gjør i porselenen du ser.

Ha en fortreffelig festdag videre, og si hei, neste gang vi sees?

Cecilie Thunem-Saanum, forfatter og foredragsholder. (Foto: Anne Elisabeth Næss)

For å lese flere av mine tips og artikler, velkommen innom min Facebook bedriftsside: CecilieTS.no.