Hver søndag formiddag passerer vi hverandre
på samme tid, samme sted.

Slik har det vært i mange år nå
på vår vei i hver sin retning –
hun til sin kirke, jeg til mitt hav.

Vi har aldri snakket sammen,
men gir hverandre alltid et lite smil og et nikk.

Det var det vante, frem til i dag.

I dag snakket vi sammen.
Jeg så henne et annet sted – borte på sletta,
det er ikke der vi vanligvis passerer hverandre.

Den vakre sykkelen hennes er nok parkert for vinteren,
for i dag kom hun gående.
Hun var kledd i en lekker, lang kåpe,
er alltid så elegant, på slike dager.

«Enten er jeg sent ute, eller så er det du som er tidlig»,
sa hun smilende.
Det ble en lunt og lyst lite øyeblikk for oss to fremmede,
som begge hadde rokket ved rutinene våre
på en ellers ganske dunkel dag.

I seks år har vi altså passert hverandre,
og vært vant til å gi hverandre et nikk.

Nå krysset våre veier seg på et annet sted,
på et annet tidspunkt – og vips, så var vi i prat.

Våg å rokke ved noen rutiner i året som kommer.
Våg å være en fremmed sin venn.
Våg å være den som ser dem rundt deg –
og som smiler til en fremmed, slik min ukjente venn gjorde til meg.

Jeg lover at det varmer til langt ut på våren.
Godt nyttår, venner.

Cecilie Thunem-Saanum

___

Lese tips fra meg, om motivasjon og måloppnåelse – eller om tidsstyring og kommunikasjon?
Besøk meg gjerne på Facebook, Twitter, bloggen eller Instagram.
Ta gjerne kontakt for en prat, eller for kopper, kurs og foredrag.
Du finner meg også her, og du kan lese flere tips i boken min, «Tid til alt».